Vi er alle opptatt av at barn og unge ikke skal bli utsatt for "skadelig" materiale på nettet. Som skadelig kan vi vel rask nevne vold, pornografi og rasisme. Det er helt klart at det ikke er ønskelig at elevene skal finne fram til slike sider, men hvor skadelig er det egentlig? Blir barn og unge voldsforbrytere av å se vold på TV, film og på nettet? Da har vi i så fall et problem som må ha økt voldsomt de siste 25 åra. Med nedleggingen av medimonopolet fikk store mengder av befolkningen tilgang på flere TV-kanaler som i stor utstrekning viser underholdningsvold. Det samme gjelder jo mellommenneskelige forhold. Ta for eksempel en del såpeserier. De er fulle av intriger, baksnakking og skittkasting. Blir barn og unge som rollefigurene de ser? Vil gutter som er innom pornografiske sider bli voldtektsforbrytere? Hva med norske folkeeventyr? Der er det både flust med vold og betenkelige holdninger. Erotikken var sensurert bort før jeg ble introdusert for eventyrenes verden, men jeg antar at jeg ville tatt like lite skade av den som jeg ble av volden og kvinnesynet. Men det er jo bare eventyr sier vi da. Er det annerledes med fiksjonen som blir servert i dag? Når man tenker etter er det minst like virkelighetsfjernt som det folkeeventyrene er.
Jeg vil påstå at barn og ungdom som tar til seg alle disse inntrykkene på en måte som gjør dem til en risikofaktor, eller blir mer negative av dem, har problemer som ikke først og fremst relaterer seg til det de finner på nettet, eller på TV for den saks skyld. Det er selvsagt problemer som må tas alvorlig og prioriteres. Men å skulle filtrere alle elevers informasjonssøk på nett tror jeg ikke virker i særlig stor grad. Vi kan selvsagt unngå at det blir tatt fram slike sider i skoletiden, men hva har elevene lært da? Når vi kommer hjem er det greit, for der gjelder ikke skolens regler? Det er vel en logisk tanke. Vi må regne med at elever med ujevne mellomrom vil laste ned sider med uønsket materiale, med eller uten forsett. Da har vi jo en mulighet til å snakke om hva som gjør stoffet uønsket, og kanskje få trukket diskusjonen rundt det over på mer generelle temaer. I dagens samfunn er det jeget som står i fokus, på bekostning av den kollektive tankegangen som var mer vanlig tidligere. Det mener jeg at er uheldig. Ved å av og til kunne få fram negative effekter ved denne utviklingen og la elevene reflektere over det kan vi kanskje påvirke holdningene i positiv retning. Her må man jo selvsagt vurdere hva slags stoff som er på siden.
Hvis vi skal prøve å bruke det som kommer opp må vi selvsagt ha klare regler som et utgangspunkt når noe skulle komme opp. Det må være utviklet strategier for hvordan ting skal håndteres, og dette må sees i sammenheng med de planene vi har for undervisningen. I tillegg må vi ha med kildekritikk, personvern, opphavsrett og lovverk som et bakteppe som elevene skal settes inn i uavhengig av hva enkeltelever måtte komme opp med på skjermen. Det må også være helt klar informasjon til hjemmene om hvordan skolen ønsker å håndtere IKT og alt som følger med, og hva skolen forventer av foreldrene. Da tror jeg vi vil komme mye lengre enn om vi legger inn et filter og tror at det er greit. Erfaringsmessig skaper denne typen programvare like mye problemer som de løser. (Moonscape og påloggingstid i elevnettverk f. eks.) Uheldige episoder vil vi ha uansett. Det hender at elever slåss også. Kanskje håndjern er en ide?
søndag 3. mai 2009
Bridge Construction
Jeg har lekt litt med Chronic Logic Bridge Constrution Set. Det var veldig artig, untatt når broene datt i elva. Det ble en del av det, men det ble godkjente konstruksjoner på alle nivåer også. Alle broene var veldig nære budsjettgrensen. Broa på nivå 5 kostet 13706 kr.(?) Jeg har prøvd å ta skjermkutt av bildet av broa jeg lagde og jeg har lagret broene i programmet. Jeg klarer ikke å finne igjen noe av det. Jing får jeg ikke tilgang til når jeg er inne i selve programmet så jeg prøvde å bruke skjermkuttfunksjonen i selve programmet. Det skjedde ikke noe så det ga jeg opp. Regner med at det er noen flere muligheter dersom man velger full utgave og ikke demo-versjon.
Poenget her er jo at elevene skal tenke på hvordan man kan stive opp en konstruksjon så den bærer seg selv og trfikken over den. Veldig bra aktivitet for elever som sliter med teori men viser gode praktiske evner. I vanlig klasse kan det fungere som bonusaktivitet, eller for eksempel som aktivitet i forbindelse med matematikkens dag. Mest for gøy altså, selv om jeg ser at dette kan være fint for elever som sliter med teori og/eller motivasjon.
Poenget her er jo at elevene skal tenke på hvordan man kan stive opp en konstruksjon så den bærer seg selv og trfikken over den. Veldig bra aktivitet for elever som sliter med teori men viser gode praktiske evner. I vanlig klasse kan det fungere som bonusaktivitet, eller for eksempel som aktivitet i forbindelse med matematikkens dag. Mest for gøy altså, selv om jeg ser at dette kan være fint for elever som sliter med teori og/eller motivasjon.
Programvare for læringsarbeid.
Jeg har sett litt på oppgaven som dreide seg om å plassere programvare i Koschmann-tabellen.
I kategorien Computer-Assisted Instruktion (CAI) mener jeg at DrillPro-programmene o.l. passer inn. Det er jo rene drill øg øvingsoppgaver, hvor man kan se umiddelbart om det er riktig eller galt svar. I hutchings kubevil elever som jobber med DrillPro betegnes som passive og programstyrt.
Jeg lette lenge for å finne programmer som passer inn i kategorien Information Processing Theory (ITS) uten å finne programmer som passer inn. Jeg fant et engelskprogram med differensierte tester i gramatikk som foreslo en vei videre. Veien videre var til en nettside der man måtte betale for å få veiledning, instruksjon og tilbakemelding fra en lærer på hans nettside. Ikke akkurat en "teaching machine". Det er lett å forstå at det var besnærende å tenke på automatisk læring fra maskiner i den tiden teknologien begynte å ta av. Det er jo ofte slik med det som er nytt. Bakdelen ved et slikt system er at lærerne ville miste mye av den pedagogiske kontakten med det elevene gjør i sitt læringsarbeid. Vurdering og tilrettelegging fra en lærer som kjenner flere sider ved elevene kan ikke erstattes av en maskin. Den er programmert til å gjøre en jobb. That`s it! Jeg regner med at det er årsaker til at den type programvare er vanskeligere å komme over enn CAI. Utviklingskostnader, drift og krav til kompetanse på brukersiden. (lærerne) I Hutchings kube tenker jeg at vi har beveget oss et stykke langs y-aksen og z-aksen, men ikke langs x-aksen. Det er altså mer aktivitet, mer deltakelse men ikke mer kontroll.
I Logo-as-Latin kategorien, eller tenkeverktøy som vår foreleser heldigvis har omdøpt den til, er det naturlig å foreslå Mindomo som vi har lært å bruke i forbindelse med studiet. Jeg har brukt det som verktøy i arbeidet med flere av mine oppgavebesvarelser og syns det fungerer veldig bra. Jeg ble litt overrasket da jeg så videoen med Seymour Papert. I innslaget så vi en elev som programerte en datamaskin og fikk fram symboler i mønster og bevegelse. Og det var det. Innslaget og forskeren ga inntrykk av at dette var fantastiske greier. Jeg ser ikke helt poenget. Eleven hadde lært seg å gjøre det vi så, og hva lærer vi av det. Sikkert interessant for program og maskinutviklere på begynnelsen av 80-tallet, men i skolen? Dette kan vel kanskje sees på som et godt argument for alle dem som holdt igjen i forhold til data i skolen på 80- og 90-tallet. Dagens tenkeverktøy derimot ser jeg som veldig relevante i undervisningen. Tankekart starter vi med langt nede i småskoletrinnet, og jeg mener at digitale tankekart kan brukes i hvert fall ned i tredje-klasse. (Jeg bruker klasse-begrepet fordi det bare er politikere med forandringssyke som trenger endring her.) Med digitale tankekart blir det mer ryddig og oversiktlig, og lettere å lese for alle. Når elevne skal strø tanker på et ark blir det ikke alltid enkelt å tyde det etterpå. Det blir heller ingen elever som trenger å holde igjen på grunn av at de kanskje ikke har den beste håndskriften. Det er jo ikke det som skal trenes i arbeidet med et slikt læringsverktøy, enten det er på papir eller PC. Når vi har innført dette verktøyet i en klasse kan man trygt hevde at elevene har beveget seg langs x-aksen i Hutchings kube. De vil ha en viss kontroll over læringen i og med at de skal gjøre selvstendige valg i forhold til hva det videre arbeidet skal dreie seg om. Vi kan tenke oss prosjektarbeid for eksempel. Det vil i stor grad være i samarbeid med andre elever, men tildels frigjort fra lærerens styring. At det er aktivitet og deltakelse blant elevene er helt klart. Vi beveger oss altså et langt stykke mot den aktive, kreative eleven med kontroll.
Den siste kategorien i Koschmann-tabellen er Computer-supported collaborative learning. (CSCL) Da snakker vi om web 2.0. Google docs og andre funksjoner i googlefamilien som chat og e-post er jo vi på DKL-studiet blitt godt kjent med. Her kan vi jo nevne mengder av programmer som åpner for samarbeid, publisering og kommunikasjon. Dette er ressurser vi vil ha stor nytte av i undervisningen framover dersom:
-Vi som har tilegnet seg kompetansen ikke blir "alene" på våre arbeidsplasser. For at ting skal fungere må det være en utvikling for hele skolen, ikke bare for en eller noen få klasser. Skal en som kan det bruke mesteparten av sine ressurser på å løfte de andre med seg blir det skjelden orden på sakene. Utbrente fagfolk er lite nyttige.
-Det blir gjort noe med tilgangen til maskinvare og båndbredde for elevene. Vi kan ikke konkurere med resten av skolen om datarommet og bruke halvparten av tiden på transport av elever, oppstarting av tidligere lagret arbeid og avlogginger for å gjøre ting klart for neste klasse.
-Skoleeier og skoleledere går helhjertet inn for å få til et løft. Det vil si at det må legges inn ressurser til investeringer og drift. Det må avsettes tid og økonomiske ressurser til kompetanseheving. (Formell) Og så må det stilles klare krav til ansatte om å følge opp.
Til avslutning får jeg sette programmene inn i Hutchings kube. Vi har beveget oss langt langs både x-, y- og z-aksen. Når det gjelder grunnskolen, som jeg underviser i, vil jeg ikke si at vi er helt framme ved punkt 2, altså det øvre, høyre hjørnet. Det mener jeg heller ikke at er hensiktsmessig. Det må fortsatt være en viss kontroll fra en eller flere ansvarlige lærere på dette nivået. På universiteter og høyskoler er det en helt annen sak. Men det er en annen sak. Det er helt sikkert en del politikere som mener de er helt oppe ved punkt 2. Det er helt sikkert mange av dem som er deltagende, aktive og har full kontroll. Dessverre er de som oftest i feil kube.
I kategorien Computer-Assisted Instruktion (CAI) mener jeg at DrillPro-programmene o.l. passer inn. Det er jo rene drill øg øvingsoppgaver, hvor man kan se umiddelbart om det er riktig eller galt svar. I hutchings kubevil elever som jobber med DrillPro betegnes som passive og programstyrt.
Jeg lette lenge for å finne programmer som passer inn i kategorien Information Processing Theory (ITS) uten å finne programmer som passer inn. Jeg fant et engelskprogram med differensierte tester i gramatikk som foreslo en vei videre. Veien videre var til en nettside der man måtte betale for å få veiledning, instruksjon og tilbakemelding fra en lærer på hans nettside. Ikke akkurat en "teaching machine". Det er lett å forstå at det var besnærende å tenke på automatisk læring fra maskiner i den tiden teknologien begynte å ta av. Det er jo ofte slik med det som er nytt. Bakdelen ved et slikt system er at lærerne ville miste mye av den pedagogiske kontakten med det elevene gjør i sitt læringsarbeid. Vurdering og tilrettelegging fra en lærer som kjenner flere sider ved elevene kan ikke erstattes av en maskin. Den er programmert til å gjøre en jobb. That`s it! Jeg regner med at det er årsaker til at den type programvare er vanskeligere å komme over enn CAI. Utviklingskostnader, drift og krav til kompetanse på brukersiden. (lærerne) I Hutchings kube tenker jeg at vi har beveget oss et stykke langs y-aksen og z-aksen, men ikke langs x-aksen. Det er altså mer aktivitet, mer deltakelse men ikke mer kontroll.
I Logo-as-Latin kategorien, eller tenkeverktøy som vår foreleser heldigvis har omdøpt den til, er det naturlig å foreslå Mindomo som vi har lært å bruke i forbindelse med studiet. Jeg har brukt det som verktøy i arbeidet med flere av mine oppgavebesvarelser og syns det fungerer veldig bra. Jeg ble litt overrasket da jeg så videoen med Seymour Papert. I innslaget så vi en elev som programerte en datamaskin og fikk fram symboler i mønster og bevegelse. Og det var det. Innslaget og forskeren ga inntrykk av at dette var fantastiske greier. Jeg ser ikke helt poenget. Eleven hadde lært seg å gjøre det vi så, og hva lærer vi av det. Sikkert interessant for program og maskinutviklere på begynnelsen av 80-tallet, men i skolen? Dette kan vel kanskje sees på som et godt argument for alle dem som holdt igjen i forhold til data i skolen på 80- og 90-tallet. Dagens tenkeverktøy derimot ser jeg som veldig relevante i undervisningen. Tankekart starter vi med langt nede i småskoletrinnet, og jeg mener at digitale tankekart kan brukes i hvert fall ned i tredje-klasse. (Jeg bruker klasse-begrepet fordi det bare er politikere med forandringssyke som trenger endring her.) Med digitale tankekart blir det mer ryddig og oversiktlig, og lettere å lese for alle. Når elevne skal strø tanker på et ark blir det ikke alltid enkelt å tyde det etterpå. Det blir heller ingen elever som trenger å holde igjen på grunn av at de kanskje ikke har den beste håndskriften. Det er jo ikke det som skal trenes i arbeidet med et slikt læringsverktøy, enten det er på papir eller PC. Når vi har innført dette verktøyet i en klasse kan man trygt hevde at elevene har beveget seg langs x-aksen i Hutchings kube. De vil ha en viss kontroll over læringen i og med at de skal gjøre selvstendige valg i forhold til hva det videre arbeidet skal dreie seg om. Vi kan tenke oss prosjektarbeid for eksempel. Det vil i stor grad være i samarbeid med andre elever, men tildels frigjort fra lærerens styring. At det er aktivitet og deltakelse blant elevene er helt klart. Vi beveger oss altså et langt stykke mot den aktive, kreative eleven med kontroll.
Den siste kategorien i Koschmann-tabellen er Computer-supported collaborative learning. (CSCL) Da snakker vi om web 2.0. Google docs og andre funksjoner i googlefamilien som chat og e-post er jo vi på DKL-studiet blitt godt kjent med. Her kan vi jo nevne mengder av programmer som åpner for samarbeid, publisering og kommunikasjon. Dette er ressurser vi vil ha stor nytte av i undervisningen framover dersom:
-Vi som har tilegnet seg kompetansen ikke blir "alene" på våre arbeidsplasser. For at ting skal fungere må det være en utvikling for hele skolen, ikke bare for en eller noen få klasser. Skal en som kan det bruke mesteparten av sine ressurser på å løfte de andre med seg blir det skjelden orden på sakene. Utbrente fagfolk er lite nyttige.
-Det blir gjort noe med tilgangen til maskinvare og båndbredde for elevene. Vi kan ikke konkurere med resten av skolen om datarommet og bruke halvparten av tiden på transport av elever, oppstarting av tidligere lagret arbeid og avlogginger for å gjøre ting klart for neste klasse.
-Skoleeier og skoleledere går helhjertet inn for å få til et løft. Det vil si at det må legges inn ressurser til investeringer og drift. Det må avsettes tid og økonomiske ressurser til kompetanseheving. (Formell) Og så må det stilles klare krav til ansatte om å følge opp.
Til avslutning får jeg sette programmene inn i Hutchings kube. Vi har beveget oss langt langs både x-, y- og z-aksen. Når det gjelder grunnskolen, som jeg underviser i, vil jeg ikke si at vi er helt framme ved punkt 2, altså det øvre, høyre hjørnet. Det mener jeg heller ikke at er hensiktsmessig. Det må fortsatt være en viss kontroll fra en eller flere ansvarlige lærere på dette nivået. På universiteter og høyskoler er det en helt annen sak. Men det er en annen sak. Det er helt sikkert en del politikere som mener de er helt oppe ved punkt 2. Det er helt sikkert mange av dem som er deltagende, aktive og har full kontroll. Dessverre er de som oftest i feil kube.
torsdag 30. april 2009
Informasjonssøk i skolen
I sin artikkel "Fire veier til kvalitet" reiser Tord Høivik en viktig problemstilling. Hvordan skal vi få elevene til å gjennomføre gode informasjonssøk. Alle som har sendt elever ut på nettet for å søke (surfe) etter informasjon om et tema på nettet har opplevd kaos. Det er jeg helt overbevist om. Internett var jo det nye store, og det måtte vi jo ta i bruk. Stort var det og ingenting forsto vi. Søkerutiner og kvalitetssikring var ikke noe vi hadde tenkt mye på. Hva var resultatet av erfaringen? Enten sendte vi elevene ut i mer kaos, eller så holdt vi oss til gamle metoder. Da kunne vi i hvert fall være sikre på at det foregikk en viss grad av læring.
Tord Høivik hevder at kildekritikk på nettet må foretas av voksne fagpersoner, og at vi ikke kan forvente at elevene skal kunne gjøre dette selv. Det er jeg helt enig i. I barneskolen, der jeg jobber selv, vil det være naturlig at elevene møter et opplegg som er tilrettelagt av lærer / skolen på forhånd. Elevene må få klare instrukser om hvor de skal søke informasjon, eller så kan vi legge opp til å bruke en LMS, som for eksempel moodle, hvor vi kan legge ut kvalitetssikret stoff og relevante lenker. Vi må se dette som en del av undervisningsplanleggingen. Det krever at vi tar dette inn i årsplanene i fagene.
For at vi som lærere skal kunne gjøre dette selv må det satses på en kompetanseheving i forhold til IKT blant alle lærere. I tillegg må skolene utstyres med tilstrekkelig med utstyr slik at det er tilgjengelig når man trenger det. Et datarom som skal betjene fjorten klasser vil ikke fungere. Blir tilgangen til teknologien sporadisk og tilfeldig vil hverken lærere eller elever opparbeide rutiner i forhold til informasjonssøk på nettet i undervisningen.
Tord Høivik nevner også bibliotekaren som en viktig ressursperson. I skolesammenheng er bibliotekaren stort sett fraværende så vidt jeg vet. I min kommune er sogar skolebiblioteket på ungdomskolen lagt ned. Det er altså ingen fagpersoner som tar seg av skolenes bibliotekressurser lenger. Det bærer de skolebibliotekene jeg kjenner preg av.
Dersom flere skoler eller kommuner samarbeider om en LMS får en mulighet til å kvalitetssikre større mengder informasjon lokalt. Dette krever et samarbeid både om nettressursen og om planer / fagplaner for å få tjenesten mest mulig effektiv. Gjennom et slikt samarbeid vil en kunne generere en lokal kompetanseheving også.
Alle momentene jeg har beskrevet over krever at kommunene som skoleeiere velger å satse på skolene både når det gjelder kompetanseheving og utstyr. Det må også legges opp til en effektiv drift og administrasjon av de tekniske resursene. Dette koster penger og da holder det ikke med gode intensjoner og vedtak på papir alene, men må følges opp av en reell økonomisk satsing.
Tord Høivik hevder at kildekritikk på nettet må foretas av voksne fagpersoner, og at vi ikke kan forvente at elevene skal kunne gjøre dette selv. Det er jeg helt enig i. I barneskolen, der jeg jobber selv, vil det være naturlig at elevene møter et opplegg som er tilrettelagt av lærer / skolen på forhånd. Elevene må få klare instrukser om hvor de skal søke informasjon, eller så kan vi legge opp til å bruke en LMS, som for eksempel moodle, hvor vi kan legge ut kvalitetssikret stoff og relevante lenker. Vi må se dette som en del av undervisningsplanleggingen. Det krever at vi tar dette inn i årsplanene i fagene.
For at vi som lærere skal kunne gjøre dette selv må det satses på en kompetanseheving i forhold til IKT blant alle lærere. I tillegg må skolene utstyres med tilstrekkelig med utstyr slik at det er tilgjengelig når man trenger det. Et datarom som skal betjene fjorten klasser vil ikke fungere. Blir tilgangen til teknologien sporadisk og tilfeldig vil hverken lærere eller elever opparbeide rutiner i forhold til informasjonssøk på nettet i undervisningen.
Tord Høivik nevner også bibliotekaren som en viktig ressursperson. I skolesammenheng er bibliotekaren stort sett fraværende så vidt jeg vet. I min kommune er sogar skolebiblioteket på ungdomskolen lagt ned. Det er altså ingen fagpersoner som tar seg av skolenes bibliotekressurser lenger. Det bærer de skolebibliotekene jeg kjenner preg av.
Dersom flere skoler eller kommuner samarbeider om en LMS får en mulighet til å kvalitetssikre større mengder informasjon lokalt. Dette krever et samarbeid både om nettressursen og om planer / fagplaner for å få tjenesten mest mulig effektiv. Gjennom et slikt samarbeid vil en kunne generere en lokal kompetanseheving også.
Alle momentene jeg har beskrevet over krever at kommunene som skoleeiere velger å satse på skolene både når det gjelder kompetanseheving og utstyr. Det må også legges opp til en effektiv drift og administrasjon av de tekniske resursene. Dette koster penger og da holder det ikke med gode intensjoner og vedtak på papir alene, men må følges opp av en reell økonomisk satsing.
tirsdag 28. april 2009
Generasjon.com
Elise Seip Tønnesen tar i sin bok fram en studie av barns fjernsynsvaner som starter samtidig med at barne-tv serien Sesam Stasjon starter på NRK. På samme tid begynner den allmene bruken av internett og mobiltelefoner blir vanlig blant folk. Teknologien blir tilgjengelig for et stort marked og en rivende utvikling starter. Hva Sesam Stasjon starter skal jeg la ligge. Det er uansett over, håper jeg.
Barna som er med i studien vokser opp og utvikler seg sammen med utviklingen av nye medier, og samtidig som bruken av medier endrer seg. De tar i bruk mediene etter hvert som de endrer seg og får et nært eierforhold til dette helt nye. De henger ikke like mye tilbake i gamle holdninger og vaner som foreldregenerasjonen. Det er selvsagt en påvirkning fra foreldre og andre voksne som gjør barna kjent med hvordan ting har vært, men samtidig tar de inn over seg dette nye og spennende med tildels åpne armer, og opparbeider en bredere mediekompetanse.
Når det gjelder pc og internett er det store forskjeller på hvordan det er tatt i bruk. Noen er ikke spesielt interessert, andre bruker eldre utstyr og noen har nyere utstyr og er storbrukere. Det er også stor forskjell på hvilket fokus det settes på dette mediet. Noen er mest interessert i selve teknologien mens andre bruker programmer og applikasjoner på nettet. Vi har også en stor gruppe med dataspillere.
Mobiltelefonen er det nye mediet som har fått sterkest innpass blant barn og ungdom og har vel blitt en «dings» du må ha for å være med i miljøet. Mobilen har blitt et sosialt verktøy.
Jeg tenkte her å se på datamaskinen og hvordan vi kan knytte elevenes kompetanse inn mot bruk i skolen.
Så godt som alle elever har erfaring med data. De som ikke har hatt tilgang hjemme vil ha vært borti en pc hos kamerater. De som eventuelt ikke har noen erfaring vil være så få at det ikke bør by på større problemer å gi de elevene et grunnlag i skoletiden. Det vil helt klart være en utfordring at det er så store ulikheter i kompetansen elevene har. Men hvis vi ser nærmere på denne kompetansen vil den rette seg mot programmer og aktiviteter som ikke er veldig interesante for skolen. Jeg mener at mye av den typen læringsarbeid som elevene skal utføre vil være nytt for så godt som alle elevene. Elevene vil ha kjennskap til komunikasjonsprogrammer som msn og Facebook for eksempel, men prosessorientert skriving og levering av skriftlige arbeider på en læringsplattform vil være en ny erfaring. Erfaringen med bruk av sosial web vil kunne være en styrke i dette arbeidet dersom det blir styrt av lærer.
Bildebehandling og lyd vil være områder der større grupper av elever vil ha kompetanse, men det vil være store forskjeller. Utfordringen blir å finne opplegge og løsninger som ikke blir hverken kjedelige eller uoverkommelige. En stor grad av differensiering vil være nødvendig i slike tilfeller.
Noe av det viktigste vi kan lære elevene er hvordan de skal forholde seg til personvern, rettigheter og hvordan man bør eksponere seg på nettet. Mange av kommunikasjonsprogrammene unge bruker har en muntlig form, noe som ikke inviterer til tilbakeholdenhet. Skal man følge de nettvettreglene som har vært i fokus de siste årene, med å holde tilbake alle personlige opplysninger blir jo mye av vitsen med web 2.0 verktøyene borte. Den typen argumentasjon når vi ikke fram med uansett, og da må vi som lærere fokusere på holdninger og forståelse for hvilke problemer eksponering på nettet kan føre til.
De elevene som har mye erfaring med data og internett vil selvsagt ta til seg dette raskere enn de andre, men vi opplever jo i undervisning uten data også at det er forskjeller på hvor fort elever lærer. Vi vil også oppleve å ha elever som allerede behersker denne typen bruk. Det vil være lett å benytte disse elevene som ressurspersoner for klassen, noe jeg mener vil være feil. De kan til en viss grad få denne rollen, men har også krav på å få utvilkle sin kompetanse fra sitt ståsted. Hvordan skal vi få til det? Vi kan i hvert fall ikke ha lærere som ligger bare litt foran klassen i kompetanse. Skal vi møte alle på denne arenaen i skolen må lærerne få hevet sin kompetanse. Med kompetente lærere kan elever med ekstra gode ferdigheter kanskje få muligheten til å være med å styre retningen på dette selv. Lærere med kompetanse vil da kunne veilede og sette grenser.
Jeg vil i mitt videre arbeid i skolen ta i bruk digitale verktøy og ressurser i større grad. Dette krever at jeg har kartlagt elevenes ståsted i forhold til digital kompetanse. Jeg må også planlegge nøye i hvilke fag og temaer digitale verktøy skal benyttes og passe på at vi ikke går på for mye. I tillegg må jeg trekke inn de andre lærerne på trinnet og ta på meg en veilederrolle.
søndag 1. mars 2009
Web 2.0 / Sosial web i læring
Web 2.0 er en fellesbetegnelse for de nye web-applikasjonene der det nå er lagt opp til at brukerne skal kunne produsere og legge inn eget stoff. Ikke bare konsumere det som har blitt lagt ut av de som drifter nettstedene. I denne nye interaktive web-verdenen åpner det seg nye muligheter for læring gjennom samhandling. Det reiser seg da spørsmål om hvor godt verktøy dette egentlig er for læring i dagens skole.
Noen, som for eksempel Michael Wesch, professor i kulturell antropologi ved Kansas State University, mener at å bruke Web 2.0 er veien å gå. Han har tatt i bruk nye metoder i sin undervisning basert på nettopp denne typen verktøy. Wesch mener at tradisjonelle undervisningsmetoder ikke har gyldighet for elevene og at de kun gjør det de må for å oppnå et minimum av kompetanse for å klare seg gjennom studiene. (Wesch, 2008)
Wesch hevder også at for å skape god læring må det stilles gode spørsmål, og han ønsker å skape gode læringsmiljøer for å få til dette. Dagens læringsrom er ikke egnet , mener han. Studentene må kunne følge sine egne interessefelter for å finne de gode spørsmølene og bruke sosial web til å skape nettverk som både favner utover mot verden og innover i læringsinstitusjonene. (Wesch, 2008)
Neil Selwyn ved Institute of Education, University of London, har et litt annet syn på bruken av Web 2.0 i læringssammenheng. Han ser klart mulighetene som ligger i verktøyene, men fokuserer på endel momenter som problematiserer praktisk bruk i skolen.
Selwyn påpeker at mange elever vil ha en motstand mot at denne teknologien, som de bruker på fritiden, skal bli en del av skolehverdagen. Han viser også til undersøkelser som viser at spesielt unge elever har problemer med å forholde seg til begrensninger som følger med opphavsrett og personvern. (Selwyn, u.å.) I tillegg til dette hevder Selwyn at det er et stort gap mellom det elevene gjør privat på sosial web og det det vil innebære å gjennomføre læring. (Selwyn u.å.)
For å konkludere kan man si at Selwyn ser potensialet for læring i Web 2.0, men at det ikke uten videre kan tas i bruk uten at skoler og lærere vurderer, planlegger og legger til rette for læring.
Personlig heller jeg mot Selwyns holdninger. Det er veldig inspirerende og gøy å ta del i Michael Wesch engasjerte innlegg i saken, men jeg er av den mening at her må vi krype i det, snarere enn å hoppe i det. For det første så må det en del fysiske betingelser på plass. Det vil si tilgang til utstyr og programvare. Skolene må ha god nok kompetanse. Jeg sier skolene fordi det ikke er nok at noen lærere får kompetansen. Da blir det sprik i hva de ulike gruppene jobber med og det er ikke heldig i forhold til samarbeid innad på skolene, og heller ikke bra i forhold til foreldregruppene. Digital kompetanse må inn som en del av skolekoden. Da vil vi også få frigjort den tiden vi trenger for å gjøre denne jobben.
Når det gjelder programmer og applikasjoner er jeg usikker på bruken av nettsamfunn som Facebook og Nettby vil gi gode læringsmiljøer. her er elevene vant til å ferdes og har sine rutiner som mange vil ha vanskelig for å legge fra seg i en læringssituasjon. Jeg tror det vil være fruktbart å se på muligheten for å utvikle tilsvarende verktøy i forbindelse med læringsplatformer. Da blir dette noe som er en del av skolens verden. Applikasjoner som gir mulighet for produksjon av stoff, og samarbeid om produksjon av stoff kan man selvfølgelig ta i bruk.
Det vil også være forskjell på hvordan man kan nærme seg bruk av Web 2.0 på de ulike nivåene i utdanningssystemet. Vi kan ikke forvente at elever i barneskolen skal kunne ta tak i egen læring på samme måte som studenter i høyskole og universiteter. Fra og med videregående skole kan, og jeg mener skal, det kreves og forventes at elevene driver seg selv. I grunnskolen må vi jobbe med motivasjon i tillegg til det faglige for å få elevene opp på et nivå der de kan, og har lyst til å prestere for sin egen del. Der må vi lærere være tett på elevene hele tiden. Web 2.0 vil være et av mange verktøy på den vegen.
Litteratur:
Selwyn, Neil:(u.å.) Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning - a critical review. Tilgjengelig fra:
http://www.oecd.org/dataoecd/32/3/39458556.pdf
Wesch, Michael: (2008) Anti-teaching - Confronting the crisis of significance, Education Canada, Vol. 48 (2) [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.cea-ace.ca/media/en/AntiTeaching Spring08.pdf
Ressurser:
Selwyn, Neil: (2008) Social networking and education: A critical Perspective. Tilgjengelig fra:
http://www.itu.no/filearchive/neil_selwyn_oslo.pdf
Wesch, Michael: (2008) A Portal to Media Leteracy. Tilgjengelig fra:
http://www.youtube.com/watch?v=J4yApagnr0s
Noen, som for eksempel Michael Wesch, professor i kulturell antropologi ved Kansas State University, mener at å bruke Web 2.0 er veien å gå. Han har tatt i bruk nye metoder i sin undervisning basert på nettopp denne typen verktøy. Wesch mener at tradisjonelle undervisningsmetoder ikke har gyldighet for elevene og at de kun gjør det de må for å oppnå et minimum av kompetanse for å klare seg gjennom studiene. (Wesch, 2008)
Wesch hevder også at for å skape god læring må det stilles gode spørsmål, og han ønsker å skape gode læringsmiljøer for å få til dette. Dagens læringsrom er ikke egnet , mener han. Studentene må kunne følge sine egne interessefelter for å finne de gode spørsmølene og bruke sosial web til å skape nettverk som både favner utover mot verden og innover i læringsinstitusjonene. (Wesch, 2008)
Neil Selwyn ved Institute of Education, University of London, har et litt annet syn på bruken av Web 2.0 i læringssammenheng. Han ser klart mulighetene som ligger i verktøyene, men fokuserer på endel momenter som problematiserer praktisk bruk i skolen.
Selwyn påpeker at mange elever vil ha en motstand mot at denne teknologien, som de bruker på fritiden, skal bli en del av skolehverdagen. Han viser også til undersøkelser som viser at spesielt unge elever har problemer med å forholde seg til begrensninger som følger med opphavsrett og personvern. (Selwyn, u.å.) I tillegg til dette hevder Selwyn at det er et stort gap mellom det elevene gjør privat på sosial web og det det vil innebære å gjennomføre læring. (Selwyn u.å.)
For å konkludere kan man si at Selwyn ser potensialet for læring i Web 2.0, men at det ikke uten videre kan tas i bruk uten at skoler og lærere vurderer, planlegger og legger til rette for læring.
Personlig heller jeg mot Selwyns holdninger. Det er veldig inspirerende og gøy å ta del i Michael Wesch engasjerte innlegg i saken, men jeg er av den mening at her må vi krype i det, snarere enn å hoppe i det. For det første så må det en del fysiske betingelser på plass. Det vil si tilgang til utstyr og programvare. Skolene må ha god nok kompetanse. Jeg sier skolene fordi det ikke er nok at noen lærere får kompetansen. Da blir det sprik i hva de ulike gruppene jobber med og det er ikke heldig i forhold til samarbeid innad på skolene, og heller ikke bra i forhold til foreldregruppene. Digital kompetanse må inn som en del av skolekoden. Da vil vi også få frigjort den tiden vi trenger for å gjøre denne jobben.
Når det gjelder programmer og applikasjoner er jeg usikker på bruken av nettsamfunn som Facebook og Nettby vil gi gode læringsmiljøer. her er elevene vant til å ferdes og har sine rutiner som mange vil ha vanskelig for å legge fra seg i en læringssituasjon. Jeg tror det vil være fruktbart å se på muligheten for å utvikle tilsvarende verktøy i forbindelse med læringsplatformer. Da blir dette noe som er en del av skolens verden. Applikasjoner som gir mulighet for produksjon av stoff, og samarbeid om produksjon av stoff kan man selvfølgelig ta i bruk.
Det vil også være forskjell på hvordan man kan nærme seg bruk av Web 2.0 på de ulike nivåene i utdanningssystemet. Vi kan ikke forvente at elever i barneskolen skal kunne ta tak i egen læring på samme måte som studenter i høyskole og universiteter. Fra og med videregående skole kan, og jeg mener skal, det kreves og forventes at elevene driver seg selv. I grunnskolen må vi jobbe med motivasjon i tillegg til det faglige for å få elevene opp på et nivå der de kan, og har lyst til å prestere for sin egen del. Der må vi lærere være tett på elevene hele tiden. Web 2.0 vil være et av mange verktøy på den vegen.
Litteratur:
Selwyn, Neil:(u.å.) Web 2.0 applications as alternative environments for informal learning - a critical review. Tilgjengelig fra:
http://www.oecd.org/dataoecd/32/3/39458556.pdf
Wesch, Michael: (2008) Anti-teaching - Confronting the crisis of significance, Education Canada, Vol. 48 (2) [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.cea-ace.ca/media/en/AntiTeaching Spring08.pdf
Ressurser:
Selwyn, Neil: (2008) Social networking and education: A critical Perspective. Tilgjengelig fra:
http://www.itu.no/filearchive/neil_selwyn_oslo.pdf
Wesch, Michael: (2008) A Portal to Media Leteracy. Tilgjengelig fra:
http://www.youtube.com/watch?v=J4yApagnr0s
mandag 23. februar 2009
Xtranormal activity
Jeg har prøvd meg litt på Xtranormal activity. Programmet på nettet altså. Ganske artig og greit å bruke når man får prøvd det litt. Det eneste problemet rent bruksmessig for meg var båndbredden til huset mitt. Den er ikke den største og lagring, eller filming av scenene tok tid. Det er greit å være klar over før man lar eleven få utfolde seg.
Jeg jobber på mellomtrinnet og min erfaring så langt forteller meg at det vil være stor spredning i gruppa på hvor godt de ville klare å fokusere på arbeidsoppgaven. Mange ville klare å jobbe direkte i programmet etter å ha prøvd noen ganger. Enda flere ville ha behov for å gjøre ting på papir først. Da syns jeg mye av poenget blir borte. En god del elever ville gli ut uten tett oppfølging. Det ville kreve mer enn en lærer/voksen for å følge opp en normal klasse/gruppe (+-20 elever).
Jeg vil hevde at dette passer best i ungdomskolen og oppover. Der begynner språkkunnsakpene å bli rimelig gode for gjennomsnittet. Dette er jo et språkverktøy. Å jobbe med Xtranormal vil etter min mening også være et tillegg til hovedundervisningen i språkfagene. For eksempel som ekstraoppgaver for de som blir ferdig med andre arbeidskrav. Da møtte jeg meg selv i døra, for det kan vi selvfølgelig gjøre på mellomtrinnet også.
Ellers vil jeg si at jeg tror Xtranormal passer best for kortere produksjoner. Som øvelser i dramaturgi for eksempel. Til lengre produksjoner blir vel stilen litt stiv og enkel.
Jeg jobber på mellomtrinnet og min erfaring så langt forteller meg at det vil være stor spredning i gruppa på hvor godt de ville klare å fokusere på arbeidsoppgaven. Mange ville klare å jobbe direkte i programmet etter å ha prøvd noen ganger. Enda flere ville ha behov for å gjøre ting på papir først. Da syns jeg mye av poenget blir borte. En god del elever ville gli ut uten tett oppfølging. Det ville kreve mer enn en lærer/voksen for å følge opp en normal klasse/gruppe (+-20 elever).
Jeg vil hevde at dette passer best i ungdomskolen og oppover. Der begynner språkkunnsakpene å bli rimelig gode for gjennomsnittet. Dette er jo et språkverktøy. Å jobbe med Xtranormal vil etter min mening også være et tillegg til hovedundervisningen i språkfagene. For eksempel som ekstraoppgaver for de som blir ferdig med andre arbeidskrav. Da møtte jeg meg selv i døra, for det kan vi selvfølgelig gjøre på mellomtrinnet også.
Ellers vil jeg si at jeg tror Xtranormal passer best for kortere produksjoner. Som øvelser i dramaturgi for eksempel. Til lengre produksjoner blir vel stilen litt stiv og enkel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
